I perioder er jeg så kresen og kritisk når det gjelder mine egne bilder at jeg ikke klarer å poste dem på noen av bloggene mine. Andre ganger er jeg mer never mind. Men det lærer jeg jo ikke av.
Dette bildet viste jeg for noen dager siden på Oslobloggen min; Sinsen katedral.
Bildet er tatt i RAW med objektiv Nikkor 16-85 mm og jeg har brukt blender f/8.0 og ISO 200. Brennvidden er på 26 mm og lukkertiden 1/1250. Men bildet så jo ikke slik ut da jeg så det i bildebehandlingsprogrammet første gang. Dette er bildet etter at jeg kun har skarpet det i Bibble.
Den greia til venstre i bildet ødelegger jo alt. Når jeg tar bilder, har jeg jo hele tiden valgmuligheter for hvordan jeg vil stå i forhold til motivet. Jeg ser at jeg burde ha plassert meg selv og kameraet annerledes.
På Flickr er det en gruppe som heter Twitter Photochallenge #TwPhCh og ukens oppgave er «Kurver, linjer og former». Jeg postet bildet – det øverste her – som mitt bidrag. Det morsomme med å være med er jo ikke at jeg tror jeg skal vinne ukens utfordring, men alle konstruktive tilbakemeldinger man kan få på bildet. I kommentarfeltet var det en som sa:
“Skyggene på venstre vegg er stilige. Bildet kunne med fordel vært “speilvent” slik at du viste mest av den venstre veggen og dermed fikk mer utbytte av skyggene.”
Det måtte jeg jo prøve, selv om det er litt skummelt ettersom jeg kan se mer av veggen nå. Har jo hatt datakræsj på maskinen min nylig og bruker en låne-PC hvor skjermen er svært dårlig. En annen ting er at jeg har fått noen bittesmå partilker inni selve kamerahuset og det gjør at det på alle bilder blir to flekker. Vanskelig å se det på låne-PC`en. Men altså, slik ble det.
Tja … selv synes jeg ikke det var til noen fordel for motivet.
I dag har jeg funnet frem RAW-filen igjen og endret på mer. Jeg har skarpet det mer enn første gang, endret på vibrance og kontrasten før jeg lagret det som JPG-fil og klippet det likt som det første. Tror nok jeg liker denne versjonen best.
i den uhøytidelige rosekonkurransen på Moseplassen. Av de 50 som var med, er det nå 8 som har gått videre. Tusen takk til alle dere som har stemt på min rose! Jeg har rosen i en redigert versjon også. Ta gjerne en kikk i galleriet mitt hvor du finner henne og flere andre bilder. Om du klikker på bildet under eller på et av galleribildene til venstre, kommer du dit.
Frøken Elise er mitt bidrag til Moseplassen’s Frøken Rose 2009. Elise er min datter på 18 år.
Rosen fant jeg i Botanisk Hage og jeg vet dessverre ikke hva hun heter. Det er to insekter på henne og de hadde jeg ikke hjerte til å manipulere bort.
Min U er en personlig beretning og hyllest til det Underskjønne livet!
«Hun har sommerjobb i en tradisjonsrik bokhandel og det er bare dager igjen til hun skal slutte og starte på studiene. Det er ettermiddag og fremdeles en del kunder i butikken. Smerten kommer som lyn fra klar himmel og sprenger seg med utrolig kraft inn i hodet hennes. Hun ser forvirret på kunden som snakker til henne og skriker. Det er ikke ord, men uartikulerte lyder. Hvorfor hører han ikke? Kunden? Hun skriker høyere og høyere og skjønner ikke selv at lyden av stemmen er inni hodet hennes. Det er ingen som hører. Med en slags underlig ro kjenner hun at bena er i ferd med å gi etter og hun klarer ikke lenger å stå oppreist. Langt borte fra kan hun merke stor aktivitet og en mengde stemmer som roper, men det affiserer henne ikke. Hun tar i mot den glødende røde varmen hun kjenner inni hodet og gir seg hen til den.
Det neste hun erindrer er at hun sitter i baksetet på en drosje og hyler. Og nå hyler hun så det høres. Sjåføren kjører så fort han kan gjennom Oslo`s gater og hun hører han snakker med sentralen. Han spør om han kan få kjøre på rødt lys fordi han har en alvorlig syk jente som passasjer. Hun oppfatter ikke svaret og neste øyeblikk hun husker er fra Legevakten. Hun er kvalm og vil kaste opp. Sjåføren har løpt ut av drosjen og kommer rundt for å åpne bildøren for henne. Hun nærmest renner ut av bilen og kaster opp nedover butikkforkleet og ut på bakken. Hun klarer å komme seg delvis opp og kjenner at hun støtter seg mot bilen. Som i tåke ser hun to personer i hvite klær komme løpende mot seg og hun roper “Hjelp! Hjelp meg!” Hun vet ikke om de hører henne. Da den første personen kommer helt bortil henne hører hun en stemme som sier: “Men du har jo drukket!” Hun forstår ikke hvem vedkommende mener og klarer ikke svare. Og så tar kroppen styring over tankene hennes igjen og hun siger sammen på asfalten.
*
Uker senere. Hun ligger på et sted hun ikke forstår hva er. Det er stoff rundt henne. Hun vet ikke hva det heter. Flere i familien kommer bort til der hun ligger og hun skjønner ikke hva de vil. Det de sier har ingen mening. Og når hun skal svare finner hun ikke ordene i hodet. Hun tror de er der et sted, men hun klarer ikke få tak i dem.
*
Langt borte hører hun svake stemmer og hun prøver å åpne øynene for å se. Hun vet ikke hvor hun er eller hva som har skjedd med kroppen hennes. Nummen. Hun er nummen. Og hun vet ikke da hvor mange år hun skal måtte jobbe for å få tingene på plass inni hjernen og hva det vil koste. Alt hun må lære på nytt. Hun er bare 20 år.»
Jeg gleder meg derfor over livet jeg har fått i gave. Ikke èn gang, men to. Og hva passer bedre som illustrasjon enn bilder fra livet? Fra naturen. Livet som hele tiden fornyer seg.
(Jeg har tidligere hatt innlegget det på den gamle Innibloggen min og kalte det da “Bare et liv”.)
Du finner flere bidrag hos Petunia!
Siste kommentarer